Ironman 70.3 Barcelona – Race Report

Den 17.mai deltok vår flittige Ambassadør Torbjørn Grønningen i årets utgave av Ironman 70.3 i Barcelona. Her følger en RaceReport fra ham.

Tobben13

Det ble ikke bunad på meg på 17.mai i år, i hvert fall ikke i tradisjonell forstand. Søndag 17.mai deltok nemlig jeg og en kamerat på IM 70.3 Barcelona. Vi ankom Barca fredag natt med siste fly, og det ble rimelig stressende og slitsomt å komme seg til Calella, hvor startskuddet skulle gå halvannen dag senere, med taxi i 1 time nordover. Det var deilig og varmt vær, nesten så varmt at det kunne gå ut over prestasjonsevnene, men gleden av å være borte fra kalde Norge overskygget dette. Det viktigste er tross alt å ha det moro mens man holder på, så jeg lot bekymringene ligge!

Tobben14

Starten gikk 07:05 søndag morgen med «wave-prinsippet» og selv-seeding. Jeg stilte meg, kanskje noe passivt opp, helt fremst i gruppe 35-39 min. Stemningen på stranda var magisk. Teknomusikken dunka på, sola kikka så vidt over horisonten, og alle var spente og tause. Jeg fikk helt i meg en liten gel med koffein, og pusset innsiden av brillene. Hornet blåste, og vi begynte så smått å gå over start-matta for deretter å beine uti vannet. Det ble mye slåssing i vannet. Jeg tapte første kamp mot hælen til en fyr og mista brillene etter 4-500 meter. Jeg klarte likevel å holde en ro som jeg aldri har klart før. Tenkte bare på å komme meg gjennom, å ikke stresse, og å svømme teknisk. Havet var såpass rolig at jeg kunne svømme med veldig avslappede skuldre, uten å måtte «løfte» armene i særlig grad. Etter 1400 m tapte jeg nok en krangel med føttene til en fyr og denne gang var salven litt kraftigere. Jeg fikk på meg brillene nok en gang, men denne gang med en liten lekkasje. Jeg glemte dette til tross for saltvannet som skylte mot venstre øyet hver gang jeg pusta mot høyre, og ga bånn gass de siste hundre meterne mot mål. Klokka viste i overkant av 34 min, og jeg ble umiddelbart skuffa siden jeg følte det hadde gått fortere. Lite visste jeg da at vi faktisk hadde svømt 2100m alle mann.

20x30-IBCL0298

Ut på sykkel var det to første-gangsopplevelser som venta meg. Første konkurranse med sykkelskoene festet i pedalene, og første konkurranse med wattpedaler. Å hoppe på sykkelen og få på meg skoa gikk som en lek! De 3 første km var uoffisielt draft-legal på grunn av dårlig asfalt, mange fartshumper, og skarpe svinger. Sykkeletappen bestod av fjellbestigninger med påfølgende nedforkjøringer med blandet vanskelighetsgrad av teknisk parti. Med andre ord veide ikke nedoverbakkene opp for oppoverbakkene, og det ble derfor en lang sykkeletappe. Det var utrolig mye draftig, selv om effekten av det kanskje var noe begrenset med alle oppoverbakkene. Det var mye urolig kjøring og folk (spesielt menn mellom 40-49 som jeg la jeg merke til) som kjørte som jo-joer. Utrolig irriterende for en lovlydig syklist som meg, som nødig vil dra på meg gult eller blått kort og penalty. Grrrrr… Jeg ble litt småirritert da Michael from Germany (45-49) for n’te gang passerte meg i en bakke, for deretter å dette av. Jeg sykla på watt og prøvde å holde ca det jeg hadde forestilt meg. Jeg føler det ga meg den roen jeg trengte i en sånn stressende situasjon, og er allerede veldig glad for wattmåleren! De siste 15 km var vi nede i lavlandet igjen med ganske lett terreng. Da var det deilig å ta igjen mange som tydeligvis hadde «fått det» i bakkene. Sykkelen var virkelig i sitt element på nokså flate strekker. Jeg dunka forbi polakken som så pent opp i fjellene hadde spurt om vi skulle ligge i rulle, og så meg aldri tilbake.

Tobben12

Etter 2 timer og 53 minutter på sykkelen var det deilig å legge fra seg Warp-beistet. Beina føltes HELT shaky og jeg fikk umiddelbart negative tanker. Hadde jeg dratt på for mye? Nei da. De tunge beina hadde allerede gitt seg før jeg fikk på meg joggeskoa og den obligatoriske bremmen. Løpeløypa har totalt 12 høydemeter i stigning, og med andre ord helt flat. Det var utrolig deilig å komme ut på løp og begynne å plukke folk. Vi skulle løpe 2 runder av 10 km (pluss ei sløyfe). Det var ca 23 grader og steikende sol. Første 10 km gikk på 38min-tallet og jeg følte meg HELT konge. Jeg merket ingen tegn på stive legger, sete, hofter eller anstrengt pust. Wooha! Jeg passerte kompisen min som sykla 7 min. bedre enn meg i-det jeg klappa han lett på skinka. Litt cocky må man ha lov til å være. Like etterpå dulta jeg borti en spanjol i-det jeg passerte ham. Det likte han ikke og fyrte av gårde noe á la «ey puta madre!» Jeg bare gliste og la han lenger og lenger bak meg. Etter ca 13-15 km begynte jeg å merke det store sukkerinntaket i løpet av dagen, en følelse jeg har hatt tidligere. Klok av skade visste jeg at jeg dessverre burde sakke ned farten til rundt 4:15-4:20min/km. Vannblemmene, som sikkert for lengst hadde blitt til blodblemmer, fikk bare være, for jeg skulle i mål, og det så fort som mulig! 300m før mål så jeg at det ville være mulig å komme under 5 timer, og jeg glemte både magekramper og blodblemmer, og vraltet meg i mål på den noe deilige tida 4:59:09 som nest beste nordmann og nr. 19 i klassen M25-29 (av ca 210-220 stk).

20x30-IBCB0574

Snittfarta på løp holdt til 4:05/km, noe jeg er utrolig fornøyd med, magetrøbbel tatt i betraktning. Klarer jeg å holde dette i sjakk i Haugesund bør det bli bra. Snittfart på svøm på 1:40/100m er også kjappere enn tidligere. Syklingen er litt vanskelig å vurdere pga. løyeprofilen, men disponeringen var god med en intensitetsfaktor (IF) på 0,81 og normalisert watt på 224. Barca leverte virkelig på nasjonaldagen! På kvelden ble det feiret med biff, noe «godt i glasset» (som man kaller det), og dobbel dessert! En kjempefin tur og konkurranse!

20150517_201220

Torbjørn Grønningen