Ironman Hawaii – World Championships

Det var ikke slik sesongen skulle avsluttes på Hawaii – knall og fall på sykkel på glohet asfalt. Så det var ekstra godt å kunne passere målstreken til tross for alle utfordringer. (video nederst)

Forberedelsene
Line og jeg reiste til Hawaii i passe god tid, slik at vi fikk 6 døgn til å tilpasse oss varmen. Å endre døgnrytmen med 12 timer, var enklere enn først antatt. Varmen derimot krever lang tilvenning. Jeg vil anta at man behøver mye mer enn 6 dager for å optimalisere dette. Med en 100%stilling og kun 5 ferieuker i året – ja da må man optimalisere innenfor de rammene man har.

Da er det godt at man kan ha det gøy også de dagene man deltar på noe så seriøst som en Ironman, nemlig The Underpants Run: Det var en hyggelig joggetur på ca 3km fra klesskapet og tilbake.

 

Og selvfølgelig nasjonsparaden:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Utstyret
Jeg har fått låne en Merida Warp temposykkel til sesongavslutningen, og har med denne optimalisert en aero-posisjon med denne. I tillegg har jeg laget en egen aero-patent for drikkeflaskene, som også har plass til 10 gels og noen barer. Jeg fikk tilbakemelding fra veldig mange som syntes dette var en bra løsning, også fra teknikerne som fulgte med på bike check in.

DSC_0544DSC_0542DSC_0543 (2)
H
er kan man se hva Ducktape kan lage av smarte systemer, inspirert av Fuelcell. Aerodynamisk er det også ;)

Fra 2XU har jeg fått låne 2016-modellen av triatlondraktene, både swinskin og compression trisuit. Begge er jeg særs godt fornøyd med. Trisuiten har albuelange ermer, som beskytter skuldrepartiet for solbrenthet. Den har lang glidelås foran, som gjør den enkel å ta av/på overkroppen ved behov for det. Under svømmeetappen hadde jeg rullet ned denne under swimskin, da det ikke er lov eller særlig praktisk å ha armene på under svømmingen.

DSC_0433DSC_0577

2XU compression trisuit med armer til albuen – praktisk og god.

Svømmingen
Med i overkant av 1500 topptrente mannfolk på en svømmestart, kan det bli i overkant hektisk å svømme. Ca 10min før start gikk jeg ut i vannet, og svømte de 100m ut til «startstreken». Jeg la meg godt ut til venstre, og plasserte meg i ca 3 rekke. Jeg fryktet lettere kaos etter startskuddet, med ufrivillige spark fra armer og bein over alt. Til min overraskelse, hadde jeg ikke noe problem med det. Jeg fant en fin rytme, og tror at teknikken og farten var optimalt av det jeg kan prestere. Halvveis passerer jeg på 35min. Vannet er rent og klart, og man kan se/skimte bunn så og si hele veien. Andre halvdel gjør jeg den samme feilen som jeg pleier, å drive utover til venstre og svømme for meg selv. Nå gikk tiden opp til ca 45 min før jeg sto på land. Mulig tidspunktet/plassering for mellomtiden må justeres litt, da GPS i vann ikke alltid treffer riktig.

SvømmingenSvømmingen gikk rett frem, med sikk-sakk tilbake.

Syklingen
Jeg legger ut i et kontrollert tempo, og legger merke til at en annen syklist Alexander sykler lett i fra meg i de små motbakkene i starten, mens jeg lett sykler fra ham på flatene. Det er veldig godt å ha en Garmin Vector wattmåler som forteller hva som er en fornuftig intensitet dersom en vil langt. Ut fra Kailua-Kona sykler jeg lett forbi alle de mannfolkene som har svømt bedre enn jeg, og holder en noenlunde grei intensitet. Lufttemperaturen er mellom 25 og 28 grader, og sola er på vei opp for å steke på en skyfri formiddag. Plutselig flyr en danske forbi, med bein og uttrykk som en «proff». Jeg tenkte at denne karen vil kunne være en fin pace keeper, og holdt meg på en avstand mellom 12m og 50m. Wattmåleren sa i fra at dette ikke var bra for meg, og pulsen lå litt i det høyeste laget. Måtte la denne motivasjonen sykle for seg selv. Det var litt for sent, for nå kokte deg i solsteiken og jeg ble litt slapp. I så høy varme og luftfuktighet, vil kroppen jobbe ekstra for å kjøle seg ned, og det går naturlig nok direkte ut over er den «normale prestasjon».

rumble-strip
Rumble strips – dette betyr fare for en syklist!

Så skjedde det. Etter 105km deiset jeg i asfalten i 25km/t, med sykkelen over meg. Det som skjedde var at jeg holdt en hånd på drikkeflasken og den andre på styret, samtidig som jeg «vinglet» litt for mye til høyre og havnet over i «rumble strips». Dette er nedfreste små hull i asfalten mellom kjørebanen og den brede veiskulderen som man normalt skal sykle på. De er lite synlige, men veldig virksomme.De er laget for å vekke bilisten dersom han sovner bakk rattet.

Da måte jeg bare sette meg i veikanten og slappe godt av. Jeg var usikker på om surrete i hodet pga varmen, fallet eller begge deler. Måtte bare legge meg ned og…. Fxxx! Der røyk VM på under ett sekund.

DSC_0570

Sykkelens ramme kom fra fra det hele uten en skramme, men tempobøylen ble bøyd kraftig opp. Høyre hånd ble kraftig forslått med et dypt skrubbsår. Ellers var det venstre siden av kroppen som fikk gjennomgå. Legg, kne hofte og albue. Jeg sov på høyre side i natt… Syklet rolig tilbake til mål.

Løping
Jeg følte meg ganske frisk i kroppen og klar for å løpe fort, til tross for skrubbsårsmertene. Jeg åpnet på ca 4:20tempo som virket lett å holde, men det var jo tross alt 34grader og stekende sol så det varte ikke lenge før este problem dukket opp. I håp om  å kunne booste løpingen, to jeg frem en Winforce Booster etter 10km. Av erfaring vet jeg at den må tas i små omganger, men nå skulle jeg visstnok ikke har tatt den i det hele tatt. Mageknipe kom med en gang, og satt vel og lenge i kroppen. Så jeg valgte bare å gå i jevn tempo i ca 15km, med to toalettbesøk på veien.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA
D
et er lov til å gå med stolthet når slike skilt er satt opp i løpa :)

Det ble servert kyllingbuljong på matstasjonene og jeg fikk i meg litt salt og litt vann som ble utdelt på den siste halvmaraton. Og vips etter litt næringsopptak med saltstenger, så kunne jeg løpe i fint driv de siste 15km. Jeg hadde godt med krefter igjen til en liten spurt og en «seiersdans». Jeg vant kampen mot DNF, og fikk totaltiden 13timer og 5minutter :)

MÅLGANG:

 

Til ettertanke
Ironmankonseptet er genialt bra, men det er krevende og man trenger god planlegging og treningsforberedelser i forkant. Her går sunn helse og konkurranser hånd i hånd. Likevel, tiden strekker ikke til alt det en har lyst til, og målsetting må settes ut i fra de ressurser en disponerer. Mange forsøker med rette å bli best, men alle kan ikke være det. Så det viktigste i mine øyne er ikke å måtte være den beste, men heller å gjøre det sammen med de beste. Jeg kom i mål på en 248.plass av 302 startende, og 3timer 30min etter en optimistisk tidsplan. Sluttresultatet var langt unna tidsmålet, men ingen grunn til å henge med hodet av den grunn. Det er gøy å være med, og det er bare å bite tenna sammen når de fysiske smertene er som verst. Pain is only temporary…. selv om hofta og leggen i natt grodde seg fast til lakenet ;)

Om jeg blir så heldig og kvalifiserer meg til VM en gang til, så skal jeg spare litt ekstra feriedager og ta denne turen en gang til.